Sam Beam, kongen av lo-fi indie er ute med en ny dobbel-cd (trippel-lp!) med en god miks av b-sider, tidligere utgitt og nytt materiale, den røde tråden er nostalgi. Sam har gitt ut det som definerer Sam best, utelukkende lo-fi ballader med kassegitaren sin, nesten kjemisk fritt for krumspring à la hans forrige suksess The Shepherd’s Dog.
Han har hittil en god karriere med alt det som skal til for å klare seg videre i indiemarkedet i årene fremover stort sett uansett hva han gjør. Sounden hans står med en fot i de feste leire, rock, indie, country, blues, lo-fi, jazz – you name it, og uten å miste snev av fotfeste. Han kan til tider sees på som den musikalske ekvivalenten til ”Nick The Greek” i Lock Stock, for de som husker han. Med dette har han et overraskende stort grunnlag for fans, jeg har møtt mange jeg aldri kunne ha gjettet at ville satt pris på hans klimpringer. Med sin forrige fulllengder The Shepherd’s Dog lagde han det han i mine øyne så sårt trengte, et album med litt mer en bare en sliten kassegitar på tunet utenfor en gård et sted i nordvest-Amerika, og en mikrofon alt, alt for nærme kjeftamentet. Ooh, jeg likte det albumet!
Lo-Fi-orama
Når en av Sams eldre ballader (evt. noe fra dette albumet) spilles som mp3 med variabel bitrate ser man at det skjelden beveger seg over 110-120kpbs. Det er et frustrerende trangt lydbilde til tider, og jeg syntes kanskje han kjører litt for mye med den samme traktoren på den samme landeveien. Men det skal sies, en hver annen person kunne ikke ha gjort dette og blitt så stor. Grunnen tror jeg ligger mye i rett og slett, et litt diffust ord svært ofte brukt for mye i musikalsk sammenheng, men jeg sier det alikevel; gud bedre meg – mannen har sjel.
Det har også Around The Well, men det jeg likte så godt med The Shepherd’s Dog var at det ville litt lenger enn det, litt lenger enn til terrassen foran myggnetting-døra til Sam. Den funket til festlig lag, rytmer og nytenkning, i det hele tatt, et større lydbilde enn fra kassegitaren til Sam var en skjelden begivenhet som jeg verdsatte i stor grad.
Det ligger litt ”hvis-du-gjør-noe-bra-hvorfor-gjøre-noe-annerledes” i luften, og jada, Sam Beam har allerede blitt en lo-fi nisje, så hvorfor bryte det når folk flest lar han få drive av med et smil om munnen, og går så langt som å kjøpe et album eller to ved jevne mellomrom. Vel, greit.
Selvplagiarisme
Skal jeg si noe spesifikt om albumet, vel som dere sikkert har fått med dere; dette er Sam på sitt mest A4. Han har strekt seg til nye høyder for å høres ut som seg selv, den ene kassegitar-hviskevokal trudelutten etter den andre. Som sagt, det er jo forsåvidt greit – intet poeng i å skippe noen låter, liker du den ene liker du den andre og. På den andre siden går det litt langt noen ganger, låta Sacred Vision er på grensen til plagiat av seg selv, nærmere bestemt hans versjon av Postal Service’s Such Great Heights, (hørt i filmen Garden State). Det kunne han kanskje spart seg, spesielt når Such Great Heights (for øvrig en nydelig låt) også er på plata. No Moon er et kult innskudd med groove og stil, men denne må ha vært forløperen til Woman King – låta og er nesten prikk lik, det nærmer seg farlig nær enda et selvplagiat. Ellers er Kingdom of the Animals en riktig så finfin låt, country-blues aktig “ut på byen etter en hard dag på jordet” – sang. Arms Of a Thief er også kanskje det eneste som skiller seg litt ut, og kunne på en god dag vært en b-side på The Shepherd’s Dog.
Definisjonen av Iron & Wine
Er det en sen kveld på terrassen, og du sitter ute med gode venner, en lunken grill og sommerpilsen parat, så finner jeg få bedre alternativer enn Iron & Wine på radioen, men om du setter på hans gamle skiver eller denne blir i mine øyne ett fett. Jeg stempler denne platen med ordene ”for fans”, men blir heller ikke overrasket hvis den selger bedre enn alle hans tidligere plater til sammen.
Karakter 7/10
Tor Lindqvist
Gaute Bråthen
Mats Grinna
