Grizzly Bear – Veckatimest

Alle gode ting er tre

Band som slår igjennom både hos publikum og kritikere, har en tendens til å gjøre det på tredje forsøk; Radiohead (OK Computer), Queens Of The Stone Age (Songs For The Deaf) og The Shins (Wincing The Night Away), for å nevne noen. Det finnes også nok av eksempler på det motsatte; lovende band som egentlig skulle gjort rent bord, men som likevel greier å kløne det til, på tredje forsøk. Jeg nevner Audioslave (Revelations), The Strokes (First Impressions Of Earth) og The Von Bondies (Love, Hate, And Then There’s You). Grizzly Bear, brooklynkvartetten, som spiller en slags 60-tallsnostalgisk barokkpop med elementer av folkrock , har sjarmert stort med deres første to fullengdere, Horn Of Plenty og Yellow House. De var friske og lovende og på full fart vei opp og frem. Nå er de ikke så ferske lenger, og både kritikere og fans forventer noe stort. Alle gode ting er tre, heter det seg.

“Årets beste?”

Det er med andre ord ikke helt uten oppstyr at deres tredje fullengder, Veckatimest, slippes. Albumet, oppkalt etter en nokså kjip øyflekk i Massachusetts, kan faktisk vise seg å bli avgjørende for brooklynbandets karriere. Etter å ha blitt lekket ut på det skumle internettet for tre måneder siden, har det blitt hvisket i gangene ord som “tidenes skive!”, “årets beste!” etcetera. Minner i forbifarta på at det enda er en stund igjen av 2009. Har Veckatimest virkelig det som skal til for å skille seg ut fra mengden og klatre til topps? Det får vi svar på når vi trykker play.

Bjørnen sover

Førstesporet Southern Point gir en litt kronglete start på ferden. Den danser rundt i periferien av jazz og psykedelisk folk og er mildt sagt stressende. Man kan jo spørre seg hvorfor de valgte å åpne med akkurat denne låta, som gir et helt feil førsteinntrykk av skiva, spesielt når den avløses av den underfundige vakre og drømmende Two Weeks. Med materiale som dette, er det ikke rart at mange lar seg blende. Forvent å høre den strømmende fra sprengte høyttalerne på diverse  festivalcamper i sommer. Neste ut er All We Ask. All we ask is a good song. Det er alt jeg ber om! Jovisst er den vakker å høre på. Så vakkert at det blir kjedelig. Om ikke bjørnen sover, er det ikke lenge før jeg gjør det i alle fall. Dette er et problem som går igjen på alt for mange av låtene på ei ellers svært så deilig, avslappende og pen skive. Trenger det virkelig å være så dødsens kjedelig, da? Fine For Now sender tankene i retning Fleet Foxes’ enestående selvtitulerte debut, og jeg minnes på at, joda, det er mulig å lage vakker musikk som også er engasjerende og underholdende.

Sure sokker

Det slår meg at Grizzly Bear må ha ønsket hardt å lage nettopp et slikt album. Produktet er utvilsomt vakkert og så å si blottet for blemmer. Men akk, så kjedelig. Problemet ligger i bandets høye ambisjoner om å virkelig lykkes stort (på tredje forsøk). Jeg ser dem for meg, sittende på nach i et krypinn på Brooklyn. “Detta skal bli så bra!” Musikk er kunst. Kunst er konstruert for å vekke følelser og appelere til sansene. Det kan du kanskje si om Veckatimest, men til gjengjeld høres det nettopp svært konstruert ut. Alle kunstens regler er fulgt, og det høres i det hele tatt akademisk ut i utførelsen. Man skulle tro de har sittet og komponert låtene, slik Mozart og gutta drev på. Dette funker ikke så bra for Grizzly Bear. For det første blir det til tider kvalmende pompøst, for det andre mangler flyten, den naturlige gangen. Dessuten er det en haug med små detaljer som jeg tar meg selv i å irritere meg over (tenk på folk som slurper og smatter når de spiser, så skjønner du tegninga…) Tamburinene og hi-hat’en på Cheerleader sliter hardt på tålmodigheten min. Hvem sine sure sokker de hadde røykt når de la på den grufulle summelyden (som oppstår når mobiltelefonen ligger nærme radioen) på Ready, Able, vites ikke.

Harmløs

Det som burde bli en så bra skive ender desverre, etter flere gjennomhøringer, opp med å bli en smule frustrerende. Når det er sagt, har skiva absolutt noen ytterst nydelige øyeblikk. Her vil jeg spesielt trekke frem nevnte Two Weeks, solskinnslåta About Face og den stemningsfulle avslutningen Foreground. De øvrige låtene inneholder for all del nydelige partier, men alt imellom, sømmene på lappeteppet, er dessverre altfor svake. Årets mest etterlengtede skive? Ihvertfall for noen. Årets beste album? Mange vil nok mene dette, men du skal ikke tro alt du leser på det skumle internettet. Det er jo bare en helt kurant utgivelse fra et band vi hadde håpet så stort om. Ta det for det det er, et pent og harmløst harmonisk stykke musikk, og du kan kose deg glugg ihjel. Forventer du noe banebrytende, vær forberedt på en skuffelse.

Karakter 6.7/10