Le Corbeau – Evening Chill / Montréal Of The Mind

Skyggen

Øystein Sandsdalen står bak tigerfavoritten Le Corbeau og har vaket I Oslos musikkscene siden den selvtitulerte Ep’en sprang frem ifjor, nå følger han opp med albumet Evening Chill/Montréal Of The Mind. Jeg må innrømme at ep’en hans ikke har fått all verden av liv utenfor cd-coveret mitt i hylla. Ved å se bandnavnet deres ute igjen hører jeg mine egne erindringer om treg og hendelsesløs garage/shoegaze, i det hele tatt, et av mine tja-band de siste årene. Da jeg tilfeldigvis tastet ”le Corbeau” på spotify her om dagen fant jeg til min store overraskelse deres nye album. Om jeg er glad for at jeg i et tomhodet øyeblikk tastet inn nettopp dette navnet i mangel av noe bedre å gjøre, og ikke noe annet, som feks. tja…

Dystert

Det er stemningen som gjør alt, og fyfaen som den gjør det og! Serena Maneesh-gitarist Øystein Sandsdalens soloprosjekt Le Corbeau er sort som fuglen det er kalt opp etter. Med hjelp fra Metronomicon-figurer og ellers andre større/mindre undergrunnshelter fra Oslo lager han en imponerende bra skive! Som i et film-noir landskapsbilde rager ravnen over tørre sorte busker, visnede åkere og gulbrunt løv i vinden. Suggerende støy, skjør harmoni og alt det som fins imellom. Og for en scene det hele fremføres på!

Teatralsk

For det er der det nettopp er; fremført på en scene dypt inne i hjernebarken din, regissert av David Lynch selv. Som i en dyster opera av gitarer får du følelsen av å sitte med en halv teaterbillett i hånden når albumet er ferdig. Instrumentale (i hans egne ord) ”postkort fra en mental tilstand”, det meste uten vokal, med unntak av deilig franske hviskende ytringer, som gir ytterligere mystikk.

Tittel/åpningsporet gir en nydelig film-noir følelse, grove gitarer som strekker spenningen til taket, og avslutter låta i lang og herlig støydans. Så følger Dans La Lumiere Du Crepuscule. Møkkete, sjelfull saksofon og smeltende gitarer, toppet med funky jazzrytmer og et av de bedre vokalelementene jeg har vært borti noensinne. Beskjedne franske strofer dypt inn i øret, ondt og romantisk på samme tid. Night Stroll er om røsket ut av et Lynch-epos, og det av proposjoner. Her trasker du nedover Mulholland Drive med en fet hatt, stripete dress og sigar. Videre går det, Sløy bluesrock/shoegaze, jazz og postrock, dypere og dypere inn i ravnens hage med fransk poesi og råtne sonic youth-aktige gitarhamringer, ah…

Det eneste jeg kan sette kritikkfingeren på er et noe overdrevet demo/garage-preg til tider, spesielt i Hypernoir, men det kan med en dose godvilje argumenteres over til å bli sjarm.

Deilig

Som etter en god film vil du bare ha mer, jeg håper Øystein lar Le Corbeau bli en hovedprioritet fremover, for dette har substans til å nå ut. Jeg skal dra frem ep’en min og gi den ytterligere gjennomganger, jeg tror kanskje jeg var for kjapp med å arkivere den, men hittil ser jeg at fuglen virkelig har kommet ut av buret denne gangen. Norge har kun en ekte ravn, Marion Raven? –præ-hæ!