Jonsi & Alex – Riceboy Sleeps

Denne plata gikk rett fra platekompaniethyllene til bilstereoen, Jonsi og kjærestens debut er noe jeg virkelig har sett frem til, da Sigur Rós kanskje ikke tok den retning jeg blindt følger i sitt siste album. Det som virkelig tok meg i Sigur Rós var det elektriske aspektet, store svevende lyder du trenger litt mer enn en kassegitar for å fremstille. Harmonisert gladstøy, til tider ekstatisk hardmetall som klistrer smilet om munnen. Med favorittplater som Agaetis Byrjun og ( ) fikk jeg store forventninger når jonsi annonserte at det var nettopp dette som han hadde vendt litt tilbake til.

Robin

Stakkars Alex, en helt sikkert meget dyktig og flittig visuell kunstner og Jonsi’s utvalgte, men denne duoen vil for evig utarte seg som Jonsi (& han kjæresten hans, Hva var det han het igjen? – samme det). Alex har sikkert bidratt masse, men i de flestes øyne er det vanskelig å se at han har gjort annet enn å bidra med coveret, og coverdesignet er flott det, men det er også sikkert noe Jonsi hadde klart alene. Sannheten må være annerledes, han har garantert vært med på alt og platen hadde sikkert ikke blitt den samme uten han, på langt nær, men faktum er at plata hovedsaklig blir beskrevet som Jonsi’s solodebut både i pressen og på folkemunne. Sidekick-stempelet er allerede godt vetet i blekk og vil trolig treffe han utallige ganger.

Ambience

Slik får det bare være, tross alt er dette akkurat slik jeg ville sett for meg et eventuelt soloalbum fra Jonsi, hvis han hadde gitt ut et. Ambient. Virkelig helt villt ambient. Tonene varer i et par minutter om gangen, og overlapper hverandre i passende øyebilkk.

Sakralt, beroligende, naturlig, beskjedent, mange ord kan brukes, jeg tror de fleste skjønner ideen, ambient, rett og slett. Men den rette typen ambient, ikke nevneverdig kjedelig, men musikk som bare er, og som har stor sjanse til å sette et lite smil om munnen, når man først får lagt merke til den, kanskje i bakgrunnen sent på en vinkveld hos en litt åpen og overfølsom kompis. Den typen ambientmusikk man får lyst til å høre mer av før eller siden.

Her er noen situasjoner det kan være på sin plass å høre på Riceboy Sleeps:

- Mens man leser en god bok
- Før man sovner under stjernehimmelen
- Hvis man ser på en litt trist stumfilm
- Mens man ser på soloppgangen i vannkanten
- Mens man er ute og går tur en vinterkveld alene under stjernene

osv…

Det er befriende å ha musikk som er så lite oppmerksomhetskrevende til tider, det gjør at man har mulighet til å kople litt inn og ut av det man hører på, og får tid og anledning til å gjøre litt andre ting, flott musikk til sosiale stunder der man kanskje ikke vil ha alt for konfronterende musikk, det kan fint erstatte jazz eller hva annet man vanligvis finner i en heis/foaje hvor det viktigste først og fremst ikke blir den musikken som blir spilt.

Men;

det setter jo store grenser, dette er skjelden noe jeg ville satt på i bilen, med mindre det var klokken fire på natta (for øvrig hadde det vært interessant å sende dette til alle sjåfører og sett om antall bilulykker hadde gått ned), eller på en grillfest, eller midt på dagen mens jeg jobber med noe. Dette er for spesielle situasjoner der man ønsker sjelefred. Ser for meg at man kan finne denne skiva i de fleste massasjestudioer.

Sjelesøkende

Alt i alt, en ærlig og deilig skive fra Jonsi og Alex, vakkert, sjelfullt og behagelig. Men ikke noe som vil bil spilt veldig mye i min mp3-spiller. Dette er egnet for sjelesøkende stunder.