Denne plata gikk rett fra platekompaniethyllene til bilstereoen, Jonsi og kjærestens debut er noe jeg virkelig har sett frem til, da Sigur Rós kanskje ikke tok den retning jeg blindt følger i sitt siste album. Det som virkelig tok meg i Sigur Rós var det elektriske aspektet, store svevende lyder du trenger litt mer enn en kassegitar for å fremstille. Harmonisert gladstøy, til tider ekstatisk hardmetall som klistrer smilet om munnen. Med favorittplater som Agaetis Byrjun og ( ) fikk jeg store forventninger når jonsi annonserte at det var nettopp dette som han hadde vendt litt tilbake til.

Robin

Stakkars Alex, en helt sikkert meget dyktig og flittig visuell kunstner og Jonsi’s utvalgte, men denne duoen vil for evig utarte seg som Jonsi (& han kjæresten hans, Hva var det han het igjen? – samme det). Alex har sikkert bidratt masse, men i de flestes øyne er det vanskelig å se at han har gjort annet enn å bidra med coveret, og coverdesignet er flott det, men det er også sikkert noe Jonsi hadde klart alene. Sannheten må være annerledes, han har garantert vært med på alt og platen hadde sikkert ikke blitt den samme uten han, på langt nær, men faktum er at plata hovedsaklig blir beskrevet som Jonsi’s solodebut både i pressen og på folkemunne. Sidekick-stempelet er allerede godt vetet i blekk og vil trolig treffe han utallige ganger.

Ambience

Slik får det bare være, tross alt er dette akkurat slik jeg ville sett for meg et eventuelt soloalbum fra Jonsi, hvis han hadde gitt ut et. Ambient. Virkelig helt villt ambient. Tonene varer i et par minutter om gangen, og overlapper hverandre i passende øyebilkk.

Sakralt, beroligende, naturlig, beskjedent, mange ord kan brukes, jeg tror de fleste skjønner ideen, ambient, rett og slett. Men den rette typen ambient, ikke nevneverdig kjedelig, men musikk som bare er, og som har stor sjanse til å sette et lite smil om munnen, når man først får lagt merke til den, kanskje i bakgrunnen sent på en vinkveld hos en litt åpen og overfølsom kompis. Den typen ambientmusikk man får lyst til å høre mer av før eller siden.

Her er noen situasjoner det kan være på sin plass å høre på Riceboy Sleeps:

- Mens man leser en god bok
- Før man sovner under stjernehimmelen
- Hvis man ser på en litt trist stumfilm
- Mens man ser på soloppgangen i vannkanten
- Mens man er ute og går tur en vinterkveld alene under stjernene

osv…

Det er befriende å ha musikk som er så lite oppmerksomhetskrevende til tider, det gjør at man har mulighet til å kople litt inn og ut av det man hører på, og får tid og anledning til å gjøre litt andre ting, flott musikk til sosiale stunder der man kanskje ikke vil ha alt for konfronterende musikk, det kan fint erstatte jazz eller hva annet man vanligvis finner i en heis/foaje hvor det viktigste først og fremst ikke blir den musikken som blir spilt.

Men;

det setter jo store grenser, dette er skjelden noe jeg ville satt på i bilen, med mindre det var klokken fire på natta (for øvrig hadde det vært interessant å sende dette til alle sjåfører og sett om antall bilulykker hadde gått ned), eller på en grillfest, eller midt på dagen mens jeg jobber med noe. Dette er for spesielle situasjoner der man ønsker sjelefred. Ser for meg at man kan finne denne skiva i de fleste massasjestudioer.

Sjelesøkende

Alt i alt, en ærlig og deilig skive fra Jonsi og Alex, vakkert, sjelfullt og behagelig. Men ikke noe som vil bil spilt veldig mye i min mp3-spiller. Dette er egnet for sjelesøkende stunder.

Indianarane kjem!

One Little Indian er mini-indielabelet som sammen med  Elektra kuppet retten til Björks utgivelser i hennes tidligere dager, i tillegg til damens eget plateselskap; Bad Taste. Slik foregår distribusjonen fremdeles, så det hender ofte at Björks utgivelser blir flere måneder forsinket grunnet rett og slett for dårlig kapasitet fra småputtene som skal spre musikken hennes. Denne cd/dvd’en ble først annonsert i april, nå begynner den endelig så smått å lukte cd-hyller innenfor rekkevidde. Tross alt, indianerene gjør alt de kan for å tilfredsstille islenderen; I 2008 ga de ut alle av hennes album i svindyre 200 gram direct metal mastering (DMM) vinyler, det beste formatet overhodet mulig å få tak i, og det før noen andre. Nå gir de ut Voltaic, en feiring av albumet Volta og påfølgende turne. Voltaic gis ut i i 5 forskjellige utgivelser; kombinerte dvd/cd’er og vinyl versjoner.  Det var visst ikke nok å gi ut 5 forskjellige limited edition – 2x tungvinyl + cd + dvd-bokser med individuelt design av blant annet M/M Paris, for hver singel björk bestemte seg for å poppe ut av albumet.

Voltaic kommer som sagt i fem versjoner, og består av en remix-cd og en volta live session cd, og kan i tillegg bestå av en konsert-dvd fra paris og Reykjavik (sistnevnte i en kirke, helakustisk), en musikkvideo-dvd, 2x tungvinyl (180 gram) eller 3x tungvinyl (200 gram DMM), alt avhengig av hvor mye du vil betale. Alle utgivelser designet i meget gjennomførte bokser av M/M, tilgjengelige både i limited editions og standard editions. Björk såvidt jeg forstår bryr seg stort sett ikke hva som skjer med utgivelsene hennes, så lenge hun får gitt ut det hun vil, slik hun vil, og One Little Indian leverer.

Elektroakustisk kraft

Denne tour’en fortjente virkelig å bli dokumentert. I 2 og et halvt år reiste Björk rundt med en blåserekke på 14, Damion Taylor, Mark Bell, Brian Chippendale, Jonas Sén og diverse andre gjester, som M.I.A, Antony Hegarty, Toumani Diabate, Einar Örn, Mia Xao Fen, Layla, og flere, uten å fange et eneste snev av negativ tilbakemelding (sett bort ifra hennes ”Tibet, Tibet” chants under en konsert i Shanghai våren før OL – ikke videre populært der og da).

Remix-cd’en er som de fleste remix-cd’er. Noen låters eksistens kan rettferdiggjøres, men det blir mye fill-in’s. I mange låter blir trenden å bråke overhodet mest mulig, tilsynelatende uten mål og mening – whey!, dere får det til; men hvorfor, igjen?

Live-session albumet er tatt opp i selveste Olympic Studios i London  og gir en forsmak av potensialet Paris-konserten har. Det gir nok trøkk til å overskride selve Volta-albumet. Jeg vil trekke frem I Miss You med en helt ny og kongefet beat.

Men så kommer perla – paris-dvd’en, fyttikatta for en atombombe av en konsert. Se dette på et 5.1 anlegg, kjør lyden til veggene løsner, og merk den råe elektroakustiske kraften i ansamlingen Björk har samlet sammen, og ikke minst i hennes egen tilstedeværelse, som er kraftigere enn i noen annen tidligere turneopptreden. Army of Me, Hyperballad og Jóga for å nevne enkeltlåter, er blitt gitt en ny sound, aggressiv og mer ekstrovert enn noensinne, med et utrykk som sprenger scenen slik vi liker. Del nr to blir en beskjeden affære i forhold til stålopptredenen i Paris. Sett så objektivt som jeg får til blir det en typisk björkstund – til tider ubeskrivelig vakkert, men som regel bare ubeskrivelig, punktum; på godt og vondt.

Musikkvideoene  på den siste dvd’en er mange, mange kule, andre kjipe, men langt ifra grunnen til på kjøpe en grom versjon av dette prosjektet. Jeg hadde vel egentlig vært fornøyd hadde denne boksen kun inneholdt Paris/reykjavik-dvd’en og hoppet over alt det andre, men som sagt; One Little Indian gir ut alt de får tak i, og heia de, og heia Volta-live!

Skyggen

Øystein Sandsdalen står bak tigerfavoritten Le Corbeau og har vaket I Oslos musikkscene siden den selvtitulerte Ep’en sprang frem ifjor, nå følger han opp med albumet Evening Chill/Montréal Of The Mind. Jeg må innrømme at ep’en hans ikke har fått all verden av liv utenfor cd-coveret mitt i hylla. Ved å se bandnavnet deres ute igjen hører jeg mine egne erindringer om treg og hendelsesløs garage/shoegaze, i det hele tatt, et av mine tja-band de siste årene. Da jeg tilfeldigvis tastet ”le Corbeau” på spotify her om dagen fant jeg til min store overraskelse deres nye album. Om jeg er glad for at jeg i et tomhodet øyeblikk tastet inn nettopp dette navnet i mangel av noe bedre å gjøre, og ikke noe annet, som feks. tja…

Dystert

Det er stemningen som gjør alt, og fyfaen som den gjør det og! Serena Maneesh-gitarist Øystein Sandsdalens soloprosjekt Le Corbeau er sort som fuglen det er kalt opp etter. Med hjelp fra Metronomicon-figurer og ellers andre større/mindre undergrunnshelter fra Oslo lager han en imponerende bra skive! Som i et film-noir landskapsbilde rager ravnen over tørre sorte busker, visnede åkere og gulbrunt løv i vinden. Suggerende støy, skjør harmoni og alt det som fins imellom. Og for en scene det hele fremføres på!

Teatralsk

For det er der det nettopp er; fremført på en scene dypt inne i hjernebarken din, regissert av David Lynch selv. Som i en dyster opera av gitarer får du følelsen av å sitte med en halv teaterbillett i hånden når albumet er ferdig. Instrumentale (i hans egne ord) ”postkort fra en mental tilstand”, det meste uten vokal, med unntak av deilig franske hviskende ytringer, som gir ytterligere mystikk.

Tittel/åpningsporet gir en nydelig film-noir følelse, grove gitarer som strekker spenningen til taket, og avslutter låta i lang og herlig støydans. Så følger Dans La Lumiere Du Crepuscule. Møkkete, sjelfull saksofon og smeltende gitarer, toppet med funky jazzrytmer og et av de bedre vokalelementene jeg har vært borti noensinne. Beskjedne franske strofer dypt inn i øret, ondt og romantisk på samme tid. Night Stroll er om røsket ut av et Lynch-epos, og det av proposjoner. Her trasker du nedover Mulholland Drive med en fet hatt, stripete dress og sigar. Videre går det, Sløy bluesrock/shoegaze, jazz og postrock, dypere og dypere inn i ravnens hage med fransk poesi og råtne sonic youth-aktige gitarhamringer, ah…

Det eneste jeg kan sette kritikkfingeren på er et noe overdrevet demo/garage-preg til tider, spesielt i Hypernoir, men det kan med en dose godvilje argumenteres over til å bli sjarm.

Deilig

Som etter en god film vil du bare ha mer, jeg håper Øystein lar Le Corbeau bli en hovedprioritet fremover, for dette har substans til å nå ut. Jeg skal dra frem ep’en min og gi den ytterligere gjennomganger, jeg tror kanskje jeg var for kjapp med å arkivere den, men hittil ser jeg at fuglen virkelig har kommet ut av buret denne gangen. Norge har kun en ekte ravn, Marion Raven? –præ-hæ!

Alle gode ting er tre

Band som slår igjennom både hos publikum og kritikere, har en tendens til å gjøre det på tredje forsøk; Radiohead (OK Computer), Queens Of The Stone Age (Songs For The Deaf) og The Shins (Wincing The Night Away), for å nevne noen. Det finnes også nok av eksempler på det motsatte; lovende band som egentlig skulle gjort rent bord, men som likevel greier å kløne det til, på tredje forsøk. Jeg nevner Audioslave (Revelations), The Strokes (First Impressions Of Earth) og The Von Bondies (Love, Hate, And Then There’s You). Grizzly Bear, brooklynkvartetten, som spiller en slags 60-tallsnostalgisk barokkpop med elementer av folkrock , har sjarmert stort med deres første to fullengdere, Horn Of Plenty og Yellow House. De var friske og lovende og på full fart vei opp og frem. Nå er de ikke så ferske lenger, og både kritikere og fans forventer noe stort. Alle gode ting er tre, heter det seg.

“Årets beste?”

Det er med andre ord ikke helt uten oppstyr at deres tredje fullengder, Veckatimest, slippes. Albumet, oppkalt etter en nokså kjip øyflekk i Massachusetts, kan faktisk vise seg å bli avgjørende for brooklynbandets karriere. Etter å ha blitt lekket ut på det skumle internettet for tre måneder siden, har det blitt hvisket i gangene ord som “tidenes skive!”, “årets beste!” etcetera. Minner i forbifarta på at det enda er en stund igjen av 2009. Har Veckatimest virkelig det som skal til for å skille seg ut fra mengden og klatre til topps? Det får vi svar på når vi trykker play.

Bjørnen sover

Førstesporet Southern Point gir en litt kronglete start på ferden. Den danser rundt i periferien av jazz og psykedelisk folk og er mildt sagt stressende. Man kan jo spørre seg hvorfor de valgte å åpne med akkurat denne låta, som gir et helt feil førsteinntrykk av skiva, spesielt når den avløses av den underfundige vakre og drømmende Two Weeks. Med materiale som dette, er det ikke rart at mange lar seg blende. Forvent å høre den strømmende fra sprengte høyttalerne på diverse  festivalcamper i sommer. Neste ut er All We Ask. All we ask is a good song. Det er alt jeg ber om! Jovisst er den vakker å høre på. Så vakkert at det blir kjedelig. Om ikke bjørnen sover, er det ikke lenge før jeg gjør det i alle fall. Dette er et problem som går igjen på alt for mange av låtene på ei ellers svært så deilig, avslappende og pen skive. Trenger det virkelig å være så dødsens kjedelig, da? Fine For Now sender tankene i retning Fleet Foxes’ enestående selvtitulerte debut, og jeg minnes på at, joda, det er mulig å lage vakker musikk som også er engasjerende og underholdende.

Sure sokker

Det slår meg at Grizzly Bear må ha ønsket hardt å lage nettopp et slikt album. Produktet er utvilsomt vakkert og så å si blottet for blemmer. Men akk, så kjedelig. Problemet ligger i bandets høye ambisjoner om å virkelig lykkes stort (på tredje forsøk). Jeg ser dem for meg, sittende på nach i et krypinn på Brooklyn. “Detta skal bli så bra!” Musikk er kunst. Kunst er konstruert for å vekke følelser og appelere til sansene. Det kan du kanskje si om Veckatimest, men til gjengjeld høres det nettopp svært konstruert ut. Alle kunstens regler er fulgt, og det høres i det hele tatt akademisk ut i utførelsen. Man skulle tro de har sittet og komponert låtene, slik Mozart og gutta drev på. Dette funker ikke så bra for Grizzly Bear. For det første blir det til tider kvalmende pompøst, for det andre mangler flyten, den naturlige gangen. Dessuten er det en haug med små detaljer som jeg tar meg selv i å irritere meg over (tenk på folk som slurper og smatter når de spiser, så skjønner du tegninga…) Tamburinene og hi-hat’en på Cheerleader sliter hardt på tålmodigheten min. Hvem sine sure sokker de hadde røykt når de la på den grufulle summelyden (som oppstår når mobiltelefonen ligger nærme radioen) på Ready, Able, vites ikke.

Harmløs

Det som burde bli en så bra skive ender desverre, etter flere gjennomhøringer, opp med å bli en smule frustrerende. Når det er sagt, har skiva absolutt noen ytterst nydelige øyeblikk. Her vil jeg spesielt trekke frem nevnte Two Weeks, solskinnslåta About Face og den stemningsfulle avslutningen Foreground. De øvrige låtene inneholder for all del nydelige partier, men alt imellom, sømmene på lappeteppet, er dessverre altfor svake. Årets mest etterlengtede skive? Ihvertfall for noen. Årets beste album? Mange vil nok mene dette, men du skal ikke tro alt du leser på det skumle internettet. Det er jo bare en helt kurant utgivelse fra et band vi hadde håpet så stort om. Ta det for det det er, et pent og harmløst harmonisk stykke musikk, og du kan kose deg glugg ihjel. Forventer du noe banebrytende, vær forberedt på en skuffelse.

Karakter 6.7/10

Sam Beam, kongen av lo-fi indie er ute med en ny dobbel-cd (trippel-lp!) med en god miks av b-sider, tidligere utgitt og nytt materiale, den røde tråden er nostalgi. Sam har gitt ut det som definerer Sam best, utelukkende lo-fi ballader med kassegitaren sin, nesten kjemisk fritt for krumspring à la hans forrige suksess The Shepherd’s Dog.

Han har hittil en god karriere med alt det som skal til for å klare seg videre i indiemarkedet i årene fremover stort sett uansett hva han gjør. Sounden hans står med en fot i de feste leire, rock, indie, country, blues, lo-fi, jazz – you name it, og uten å miste snev av fotfeste. Han kan til tider sees på som den musikalske ekvivalenten til ”Nick The Greek” i Lock Stock, for de som husker han. Med dette har han et overraskende stort grunnlag for fans, jeg har møtt mange jeg aldri kunne ha gjettet at ville satt pris på hans klimpringer. Med sin forrige fulllengder The Shepherd’s Dog lagde han det han i mine øyne så sårt trengte, et album med litt mer en bare en sliten kassegitar på tunet utenfor en gård et sted i nordvest-Amerika, og en mikrofon alt, alt for nærme kjeftamentet. Ooh, jeg likte det albumet!

Lo-Fi-orama

Når en av Sams eldre ballader (evt. noe fra dette albumet) spilles som mp3 med variabel bitrate ser man at det skjelden beveger seg over 110-120kpbs. Det er et frustrerende trangt lydbilde til tider, og jeg syntes kanskje han kjører litt for mye med den samme traktoren på den samme landeveien. Men det skal sies, en hver annen person kunne ikke ha gjort dette og blitt så stor. Grunnen tror jeg ligger mye i rett og slett, et litt diffust ord svært ofte brukt for mye i musikalsk sammenheng, men jeg sier det alikevel; gud bedre meg – mannen har sjel.

Det har også Around The Well, men det jeg likte så godt med The Shepherd’s Dog var at det ville litt lenger enn det, litt lenger  enn til terrassen foran myggnetting-døra til Sam. Den funket til festlig lag, rytmer og nytenkning, i det hele tatt, et større lydbilde enn fra kassegitaren til Sam var en skjelden begivenhet som jeg verdsatte i stor grad.

Det ligger litt ”hvis-du-gjør-noe-bra-hvorfor-gjøre-noe-annerledes” i luften, og jada, Sam Beam har allerede blitt en lo-fi nisje, så hvorfor bryte det når folk flest lar han få drive av med et smil om munnen, og går så langt som å kjøpe et album eller to ved jevne mellomrom. Vel, greit.

Selvplagiarisme

Skal jeg si noe spesifikt om albumet, vel som dere sikkert har fått med dere; dette er Sam på sitt mest A4. Han har strekt seg til nye høyder for å høres ut som seg selv, den ene kassegitar-hviskevokal trudelutten etter den andre. Som sagt, det er jo forsåvidt greit – intet poeng i å skippe noen låter, liker du den ene liker du den andre og. På den andre siden går det litt langt noen ganger, låta Sacred Vision er på grensen til plagiat av seg selv, nærmere bestemt hans versjon av Postal Service’s Such Great Heights, (hørt i filmen Garden State). Det kunne han kanskje spart seg, spesielt når Such Great Heights (for øvrig en nydelig låt) også er på plata. No Moon er et kult innskudd med groove og stil, men denne må ha vært forløperen til Woman King – låta og er nesten prikk lik, det nærmer seg farlig nær enda et selvplagiat. Ellers er Kingdom of the Animals en riktig så finfin låt, country-blues aktig “ut på byen etter en hard dag på jordet” – sang. Arms Of a Thief er også kanskje det eneste som skiller seg litt ut, og kunne på en god dag vært en b-side på The Shepherd’s Dog.

Definisjonen av Iron & Wine

Er det en sen kveld på terrassen, og du sitter ute med gode venner, en lunken grill og sommerpilsen parat, så finner jeg få bedre alternativer enn Iron & Wine på radioen, men om du setter på hans gamle skiver eller denne blir i mine øyne ett fett. Jeg stempler denne platen med ordene ”for fans”, men blir heller ikke overrasket hvis den selger bedre enn alle hans tidligere plater til sammen.

Karakter 7/10

Ærefrykt

Når Isis slipper skive, knyttes en del forventninger til kvaliteten. Høye sådan. Med tidligere mesterverk som Oceanic, Panopticon og In The Absence Of Truth bak seg, er det klart man håper på noe godt. Noe som røsker tak i skroget, noe som bringer dommedag og himmel inn i ørene dine. Hittil har de klart kunststykket å gjøre dette på forskjellige vis for hvert album. Musikalsk sett er grunnmuren basert på metal, den er underliggende til enhver tid. Hver nye utgivelse er en ny etasje, med rom og avstikkere innom post-rock, sludge, doom og ambient, og hemmelige ganger, ikke minst. Jeg har fortsatt ikke greidd å gå lei dette slottet enda, bestandig dukker nye passasjer og skjulte rom opp. La oss håpe de greier å løfte taket til stadig nye høyder idet vi, med en viss ærefrykt, trer inn i Hall Of The Dead.

Fra havets dyp til månelyset

Førstesporet gir meg noe saftig å tygge på. På begynnelsen av låta har de lagt inn et lite parti med ganske lav støy, luringene. Resultatet er uunngåelig – volumet skrus opp tre-fire hakk, og når låta først starter for alvor er det ingen vei tilbake. Du får en motorsag av et riff slengt midt i trynet – dette er mye skarpere og kantete enn jeg er vant til fra Isis. Dette kan skyldes samarbeidet med Joe Baressi, kjent fra Tool- og Queens Of The Stone Age-produksjoner. Det høres ut som Isis har kommet ut av akvariet, havets dyp, svømmebassenget eller hva det måtte være, og opp i fullmånelyset. Men det er deilig og annerledes. Det er godt å høre at de ikke prøver å lage Oceanic på nytt. Selv om noen av oss simpelthen ikke greier å legge den bak oss, har de klart å vende nesa framover og utvikle seg.

Hypnotiserende

Det er et modent band vi får høre, kompetent til fingerspissene. Hele arsenalet tas frem – spesielt vil jeg trekke frem Bryant Clifford Meyer, som står sentralt med sitt Fender Rhodes og sine synthesizere for å fremtone både melodiske passasjer og rein og skjær atmosfære. Ghost Key er et godt eksempel på dette. Bassist Jeff Caxide står heller ikke på sidelinjen – på 20 Minutes/40 Years gjøres det ganske åpenbart for de uoppmerksomme. Isis krever imidlertid litt av lytterne sine. For min egen del tok det et par runder før jeg fikk oversikt over albumet, og først da begynte det virkelig å funke. Nå har jeg hørt på albumet i godt og vel et kvart år, og føler det fremdeles er mer i vente, mer å hente. Skiva inneholder kun syv låter, hvorav tittelsporet er et ambient-hvileskjær som deler albumet på midten. Hver for seg er disse låtene noen av de mest dramatiske og forbløffende de har laget hittil. Jeg nevner i fleng: Hall Of The Dead, Ghost Key, Hand Of The Host, Stone To Wake A Serpent, 20 Minutes / 40 Years og Treshold Of Transformation. Det var visst samtlige låter, kun med unntak av det nevnte tittelspor, som jo funker utmerket til sitt formål, nemlig å hypnotisere deg og gjøre deg klar til en forrykende akt to.

Av med hatten

Med sine tidligere utgivelser har de vist en utrolig evne til å lage en sammenhengende helhet i albumet, en rød tråd som strekker seg på tvers av låtene. Dette er noe jeg savner til en viss grad på Wavering Radiant. Med unntak av åpningen og avslutningen, kunne låtene imellom vært stokket om uten at det ville gjort så mye fra eller til. Det skal nevnes at det er en felles tematikk på låtene, som handler om en verden som ikke eksisterer for oss levende. Likevel står altså låtene mer eller mindre separert fra hverandre. Nå er jeg nok bortskjemt og ekstremt kravstor, men jeg føler likevel at jeg berettiget kan forvente mer av Isis akkurat på denne fronten, spesielt med deres imponerende katalog bak seg. Når det er sagt, rager de fremdeles skyhøyt over havet av middelmådige band som kommer og går. Dette er musikk! Av med hatten og stående applaus til Isis, atter en gang. Det finnes ingen tvil i min arme sjel, bare ærefrykt!

Karakter 9.0/10

Musikere lar seg imponere, kritikerne beundrer dem, menigheten gynger i synkron nakkesleng – det er hevet over all tvil at Isis må tas seriøst. Boston-bandet, nå utflyttet til Los Angeles, er ett av pionerbandene som var med og skapte sjangeren vi idag kaller post-metal. Det vil si, metal med en vri av tung atmosfærisk gugge, og lange, deilige låter som fokuserer på detaljer, dynamikk og struktur, krydret med en dose intellekt. Nå er de aktuelle med sitt femte album, Wavering Radiant, og i den anledning kaster vi blikket tilbake på deres tidligere utgivelser.

Oceanic (2002)

Det var på denne skiva det hele startet. De hadde riktignok gitt ut en fullengder tidligere (Celestial, 2000), men det var på Oceanic at Isis virkelig fant sitt rette element. Alt sitter som det skal, der det skal.  Blytunge metalriff med mektig trommespill, hes brøling og intrikat oppbygde 8-minutterslåter skvulper over til sludge og ambient, det hele med en udødelig storhet over seg. Høydepunkt som bør nevnes er den knusende Carry – den lokker deg med de vakreste toner før den kaster deg på bunnen av havets dyp, der trykket knuser alle bena i kroppen din, foruten den majestetiske avslutninga Hym.

Låt for låt er albumet spennende nok i seg selv, men satt i sammenheng blir det enda mer dramatisk; låtene utfyller og bygger videre på hverandre. I sterk kontrast til den knallharde avslutningen Carry, finner vi den fredfulle Maritime og den flytende Weight. Historien har nådd et vendepunkt. Det hele poengteres grundig i lyrikken; plata tar for seg historien om en mann som møter en kvinne med en dyster fortid, og vi tas med gjennom forelskelse, incest og drukningsdød. Lyrikken som formidler dette er intet annet enn fenomenal. Oceanic fortjener å høres i sin helhet. Det går ikke an å fjerne en eneste låt, ei heller å stokke dem om. Det er ganske enkelt et enestående album som har definert en hel sjanger.

Karakter 9.5/10

Panopticon (2004)

Allerede på omslaget aner vi et tema: overvåkning. Panopticon er en idé om et fengselssystem der fangene til enhver tid blir sett uten å se noen ting, mens vokteren alltid kan overvåke uten å bli sett. Det høres kanskje skummelt ut, men skiva er langt snillere enn tidligere utgivelser. Oppfølgeren til Oceanic bygger videre på et mer progressivt lydbilde, ikke ulikt det vi fant i Weight fra Oceanic, der vi så Isis vandre vekk fra hardcore og heller seile sin egen sjø. På Panopticon beveger vi oss lenger vekk fra de mest brutale riffene og legger heller ut på en oppdagelsesreise innenfor post-metalens ubante veier.

Møysommelige, progressive låter preger albumet. Gitarspillet maler et skinnende og glitrende bilde, omtrent som en lav sol over et forsiktig krusende vann. Hver låt inntar en transelignende tilstand, der gitarene smelter i hverandre, lag på lag, med en stødig takt som driver det hele ustanselig fremover, før den skyller over i neste låt. Siden sporene glir så umerkelig over i hverandre oppleves albumet som ett sammenhengde spor, et komplett verk. Likevel kan man til tider føle at man spinner litt på stedet hvil. Enda så deilig det er, så er det ikke like gripende som Oceanic. Men det sier vel egentlig sitt om hvor høyt nivå Isis opererer på, når et middels album fra dem fortsatt er knallbra.

Karakter 8.3/10

In The Absence Of Truth (2006)

Etter Panopticon sto Isis ved et veiskille. De kunne plugge nye låter i den gamle formelen de perfeksjonerte i Oceanic og Panopticon, eller de kunne fortsette inn i det ukartlagte metal-terrenget. De valgte å ta med det beste fra de tidligere utgivelsene og gi det en vri – og mange lot seg overraske. Kritikerne hadde delte meninger, og fans sto splittet. Allerede på åpningssporet, Wrist Of Kings, hører vi forskjell. Oppbygginger tar seg god tid, og mens gitarene klinger underlige toner, kaster trommespillet til Aaron Harris en etnisk mystikk over det hele. Det hele kulminerer ikke i et stortslått og mektig klimaks, slik man skulle forvente. Dette kommer nemlig snikende innpå seinere. På den måten har de deg på tå hev gjennom hele skiva.

Men det er først på Not In Rivers, But In Drops at de tar steget og viser seg frem. I heseblesende tempo røskes du gjennom tornekratt og roser, og du kan ikke gjøre annet enn å la deg rive med – det er vakkert og knivskarpt på en gang. Dulcinea tar over der Rivers slutter, og her får Isis virkelig vist hva de kan. Mektige progresjoner etterfulgt av stupbratte breakdowns og påfølgende hypnotiserende vakkert gitarspill toppet med et altknusende fryktinngytende avslutning. Det kan få en ellers sterk mann til å skjelve i knærne og felle en tåre. Og da setter vi pris på at de legger inn noen pustepauser i ambient-stil. Det hele rundes av med Garden Of Light, en ikke mindre enn majestetisk avslutning på et bunnsolid verk. Hør den. Om og om igjen. Oppdag nye detaljer og skjulte elementer for hver gang, og la deg fullstendig omsluttes av musikken.

Karakter 9.5/10

Svett Laptop

Passion Pit trenger ingen videre introduksjon på lavkultur. EP-en Chunk Of Change overrasket stort og gjorde et vedvarende inntrykk , så det er naturligvis knyttet en god del forventninger til debutalbumet, Manners. Takler de presset? Med god oppdrift fra musikkbloggere og Columbia i ryggen er i allefall hypen på plass. Alt ligger til rette for en knallsuksess, eller kjempeflopp… Med en gang skiva spinner i gang gjør budsjettøkningen seg gjeldende. Det er vekk fra gutterommet og den svette laptoppen og inn på studio med de store gutta. Den mest åpenbare forskjellen er at de høres ut som et band, og ikke bare en haug med samples med Angelakos’ vokal oppå, mye takket være det nye trommesettet gutta har anskaffa. Angelakos’ noe spesielle stemme er imidlertid ikke til å ta feil av.

Sukkerklump

Vi turer igang med Make Light, en energisk sukkerklump av en låt, og likheten med los campesinos! er slående. Det fengende og hyperaktivt og gleden er smittsom. Den følges tett av Little Secrets, og jeg ville lett hivd meg ut på dansegulvet til denne låta her. Det er lekent, optimistisk og dansbart, akkurat slik vi liker indiepopen vår. Og det tar ikke slutt der. Elektronikk og mer tradisjonelle instrumenter kombineres smakfullt, låt etter låt. Tenk los campesinos! møter Justice, og mens vi er igang med namedropping, Foals møter Animal Collective.

Viktig beskjed til NRK P3

Hvis P3 leser dette kan de gjøre oss alle en tjeneste og ta Lily Allens Fuck You Very Much, og U2s Magnificent (jeg prøver å spise frokost) av eteren mens de er i gang,  og heller slenge på noe Passion Pit. Phoenix bør ikke føle seg for trygge heller, potensialet for sommerhits på denne skiva er stort. Pop kan faktisk være kredibelt, trenger jeg nevne Little Boots? Faren for fill-ins og generell fluff på popskiver er imidlertid tilstede, noe Franz Ferdinand greide å bevise med Tonight. Her er det heldigvis lite grunn til å være nervøs: bandet kler 4-minuttersformatet godt.  Passion Pit har bevist at de ikke er noe tulleband, og servert allsidig og fengende indiepop. Det er ikke like intenst som YYY sin It’s Blitz eller nyskapende som Animal Collective sin Merriweather Post Pavilion, men se ikke bort ifra at den vil havne sammen med disse navnene på mange sine kåringslister på slutten av året.

Karakter 8.4/10

Det evige temaet

Temaet som er kommet for å bli: du gjettet det, kjærlighet. Så lenge kvinnfolk og mannfolk ikke makter å knekke koden vil vi få det servert til krampa setter inn. Har det seg slik at vi er forferdelig glade i å skrive og synge om ting vi ikke har snøring på? (Selvinnsikten gjør seg gjeldende for undertegnede…) Bat For Lashes’ nye skive, Two Suns, oppfølger til den kritikerroste Fur And Gold, handler nettopp om dette temaet. Skiva kan betraktes som et konseptalbum, dersom man studerer lyrikken. Låtene sett i sammenheng forteller en historie om en kvinne og hennes kjærlighetsliv. Hennes forhold er turbulente og går fra alt mellom stormforelskelse til utroskap. Det hele ender (selvfølgelig) med at hun blir gammal og grå og mister draget.

Pauker og marsjtrommer

Men har frøken Natasha Khan fortsatt draget hun hadde på Fur And Gold? Hun har absolutt en hang for mektige arrangementer med pauker, marsjtrommer og hele pakka, som på Glass og Siren Song, og dette funker til tider flott. Diverse instrumenter tas i bruk, elektroniske så vel som gode gamle akustiske, men det er Khans stemme som bærer det hele fram. Hun liker seg også i motsatte enden av korridoren, borte ved den melankolske og forsiktige pianokroken ved et stearinlys, på eksempelvis Good Love. Fellesnevneren for låtene er skjørheten hun formidler med velvalgte strofer og stemningsfulle komposisjoner.

Stearinysvennlig

Skiva inneholder en radiosingel, Daniel, men bortsett fra denne er det nok ikke mye som er påtenkt eteren. Det er helheten som gjør at det fungerer. Albumet er mystisk og vakker på sin egen måte, og noen vil finne dette forlokkende, mens andre vil oppleve det som avskrekkende. Skiva er til tider engasjerende og gripende, men jeg er bare delvis henrykt.  Selv om det er et rødvin- og stearinlysvennlig album får den ikke frem de sterkeste følelsene. Dersom du likte Fever Ray og S7B sin Alpinisms (tidligere anmeldt på lavkultur), fyr opp noe røkelse og gi den et forsøk.

Karakter 7.4/10

Våre engasjerte trubadurvenner i sludge/experimentalbandet “thefalls” har slengt ut sin første post-production; If I Should Fail, og er tilgjengelig på last fm og myspace

- her er en gratis download

Dette røsker parykken av bestemor og sparker henne ned trappa, bare å nyte dette med medfølgende obligatoriske nakkesmerter mens vi sikler etter mer!

Sweetness!